petter@lomedia.no
Renholdsassistent Alexander Skadberg befinner seg på en plattform i Nordsjøen. Han svinger innom pauserommet hvor det sitter sju oljearbeidere han aldri har hilst på tidligere. Med sin tydelige dialekt, svarer Skadberg at han er fra Bodø når han blir spurt hvor i nord han kommer fra.
– Det ser ikke ut som du er fra Bodø, sier én av dem. Alexander får seg et støkk, mens andre i rommet humrer.
– Nei, hehe, ofte snakker folk engelsk til meg, sier han i et forsøk på å redde seg selv fra følelsen av å være et utskudd blant oljearbeiderne.
– Men inni meg gråt jeg, forteller renholderen.
Delte historien sin
For å holde moren sin oppdatert på det litt «hemmelige» offshore-livet, begynte han å fortelle om livet ute, blant annet i sosiale medier. Det var på LinkedIn han fortalte om den ubehagelige opplevelsen på pauserommet i vår for første gang:
Offshorearbeider: – Bor du ennå i Bodø?
Meg: – Nei, jeg bor i Oslo.
Offshorearbeider: – Det er fint vær der nede nå, du trenger jo kanskje ikke tenke på det.
Meg: – Nei, men det er godt når det er varmt og fint. Blir ekstra glad av sånt, sier jeg mens jeg hører hverdagsrasismen flyte i rommet.
Jeg går så ut av pauserommet og inn i heisen. Høyt sier jeg til meg selv «forbanna idiot» og sukker tungt.
Magasinet har ikke lykkes å identifisere oljearbeiderne Skadberg omtaler og har derfor ikke fått noen kommentar om deres opplevelse av hendelsen. Dette er derfor Skadbergs opplevelse av hendelsen. Det presiseres at dialogen som er gjengitt fra Skadbergs LinkedIn-profil er mellom Skadberg og én annen oljearbeider.
Første gang som annerledes
Da han fikk spørsmål om hvor han egentlig kom fra eller kommentar om at han egentlig snakker bra norsk, stivnet han til og lo med, forteller Skadberg. Fordi han ikke visste hva han skulle gjøre.
– Samtidig så vet jeg at det jeg blir utsatt for er hverdagsrasisme. Hvor du blir stående og egentlig ikke kan si noe. Det ble en slags «by standard»-effekt blant alle som var i rommet; ingen sa noe, selv om de burde og kanskje ville. De bare lo.
Det var første gang han følte seg annerledes ute i Nordsjøen.
– Jeg trodde det skulle ta lenger tid før jeg kjente på det, men på fem år har jeg lært at det å kunne være med på dette oljeeventyret koster også når du ikke er lik de andre, sier han.
Skadberg er adoptert fra Colombia. Han har vært barnevernsbarn i ungdomshjem og har hatt et liv og en barndom som har vært krevende. Derfra er det langt til å være renholder offshore i oljenasjonen Norge. For selv om man kan si at Skadberg har kommet langt, tross utgangspunktet hans, har det kosta. Og da sårer det å bli minnet på at man ikke er som majoriteten.
– I 2023 er det fortsatt noen som ønsker å heve seg over meg på et vis, og det er kjipt. For jeg får fortsatt bekreftet at vi har en lang vei å gå, også i oljeindustrien, sier han.
REISE: Det har vært en lang vei for Alexander Skadberg fram til renholdsyrket i Nordsjøen. Opplevelsen på pauserommet går derfor inn på ham.
Jonas Fagereng Jacobsen
Plattformsjefen tok kontakt
Skadberg vet ikke navnet på dem som satt i det pauserommet, men vet at de ikke jobbet for hans egen arbeidsgiver Coor. For alt han vet kan det ha vært noen som kun var der på en kortere prosjektstilling. Da verneombudet i Coor fikk nyss om hendelsen ble Skadberg tatt til side for å høre hvordan det gikk med ham, og plattformsjefen på installasjonen ble kalt inn til et møte. Begge var tydelige overfor Skadberg om at slike hendelser var uakseptable og ikke skulle skje. Skadberg vil gi skryt til verneombudet og sjefen, som tok tak i situasjonen.
Det er viktig for Skadberg at han ikke henger ut hele offshoreindustrien, for dette er ikke normalen eller noe han opplever hele tiden. Men med den røffe sjargongen som finnes ute på plattformene, ønsker han at flere tenker seg om en gang eller to før man slenger ut en kommentar.
Selv om han ikke har snakket med de fra pauserommet i etterkant, håper han at det ikke var en ondsinnet handling, men heller noen lite gjennomtenkte kommentarer eller et dårlig forsøk på å være morsom.
Equinor: – Vondt å lese
Talsperson Rikke Høistad Sjøberg i Equinor skriver i en e-post at forebygging av alle former for diskriminering er et viktig og kontinuerlig arbeid. Bedriftens mål er et inkluderende arbeidsmiljø der alle kan være seg selv på jobb.
– Det er vondt å lese om opplevelsen Alexander forteller om. Equinor har nulltoleranse for diskriminering og rasisme, og dette er naturligvis uakseptabelt.
Videre skriver hun at de har forsterket tema om mangfold og inkludering i ledertreninga, fordi lederne er viktige for å legge til rette og vil være gode rollemodeller. Bedriften har klare rutiner for å ta imot og håndtere bekymringsmeldinger og meldinger om opplevd diskriminering.
Også i Coor er det nulltoleranse for rasisme eller trakassering, skriver kommunikasjonssjef Nikoline Skrent-Ellingsen i en e-post, som legger til at det er bra episoder som dette kommer fram.
– Vi vil berømme verneombud og leder for å ha fulgt prosedyrer og ikke minst for å ha utvist omsorg, helt i tråd med vårt verdisett. Respekt for alle menneskers likeverd og rettigheter er grunnleggende verdier for oss i Coor, skriver hun.
Selskapet har over 60 nasjonaliteter og vet godt at mangfoldet er en styrke, og disse verdiene finnes i styrende dokumenter og er en del av selskapsstrukturen, skriver kommunikasjonssjefen.
Vil si ifra oftere
Å jobbe ute på sokkelen er noe litt spesielt. Du er der ofte to uker i strekk uten mulighet til å reise fra plattformen eller se noen andre enn de som er på jobb samtidig med deg. Da blir det også viktig å unngå store konflikter eller uromomenter med noen av de andre.
– I situasjoner som dette føler jeg meg fort som en klovn, fordi at du står der og ikke kan stå opp for deg selv. Det er vanskelig å si ifra når du står der, alene med moppen i hånda. Jeg har vært dårlig på å si ifra, men jeg tror at etter hendelsen i Nordsjøen så skjønner jeg at jeg må begynne å si mer ifra og være mer tydelig på at slik oppførsel ikke er innafor, mener han.
Siden denne hendelsen skjedde da Skadberg hadde igjen ni dager av arbeidsperioden, valgte han å la være melde fra om det og heller «jobbe på».
– Jeg angrer på at jeg lot det gå, siden det alltid vil komme noen etter meg som kanskje opplever det samme. Men når du har opplevd mye rasisme så klarer du på et eller annet rart vis å holde kjeft og stå i det, sier han.
Da han var ferdig med arbeidsperioden og kommet hjem, følte han at han måtte fortelle om det. Da skrev han statusen på LinkedIn – for å bli ferdig med det, for å opplyse og forhåpentligvis få bekreftelse på at dette ikke var greit.
