petter@lomedia.no
Langfjorden, Kirkenes. Torsdag 22. februar klokka 12:21. Ola Anders Sinnes spenner på seg skia, fester selen til pulken om livet og putter hendene i vottene før han trer dem gjennom reima på stavene. Han er klar for eventyret han lenge har drømt om.
– Det kribler i topplokket og hele kroppen etter å få kommet i gang, var noe av det siste han sa til Magasinet før han sparket ifra.
Målet ligger 2500 kilometer sørvest – Norges sørligste fastlandspunkt – og han har gitt seg sju måneder på å nå det.
Ulønna permisjon
Dette er langt fra normalen for 36-åringen fra Kyrksæterøra i Trøndelag. Selv om han er naturvant og har vært på turer over flere uker før, er det helikopterturer ut i Nordsjøen han oftest tar. Som logistikkoperatør i ressurspoolen til Equinor, har han de siste tre årene gått fast i 2-4-rotasjon på Statfjord-feltet. Men det neste året har han ulønna permisjon fra dette livet:
– Jeg vil takke min arbeidsgiver for at det gikk så greit. Det gir meg muligheten til å oppfylle drømmen, samtidig vet jeg at fast jobb fortsatt er der når jeg er tilbake.
Siden han blir sendt dit Equinor trenger folk, vet han ikke hvor han havner eller hvem han skal jobbe med etter eventyret sitt. Verken den usikkerheten, eller frykten for å glemme arbeidsoppgavene mens han er i naturen ser ikke ut til å ha påvirka ham nevneverdig.
– Jeg er dårlig på A4-livet og blir fort rastløs og blir fort lei av det, så jeg må ha noen «æventyr» der framme som ligger og venter på meg, forteller Sinnes.
Da han fortalte kollegaene sine om planen ble de «heldigvis litt lei seg», forteller han og erkjenner at det var kjedelig å skulle forlate dem som han trives godt med. Men så var det denne drømmen som trakk for hardt.
Grensekryssing
Når vi snakker med Sinnes har han pakket klart den relativt lille fjellpulken og er egentlig klar for avreise. Han anslår at den veier et sted mellom 50–60 kilo. Den inneholder blant annet klesskift, fiskestang, telt og sovepose og vann. Eller hele livet hans for de neste månedene. Han skal først bevege seg inn i Finland, så Sverige, før han igjen krysser grensa til Norge et sted øst for Mo i Rana.
– Jeg gleder meg til å være i villmarka helt alene og til å oppleve skiftningene mellom vinteren og våren i naturen. Da er jeg til stede når det skjer og når dyrelivet begynner å kvikne opp.
Målet er å møte havet ved Norges sørligste punkt på fastlandet ved Lindesnes, men viktigere er selve turen og opplevelsene han ser for seg å få.
– Jeg må presisere at jeg skal prøve å komme dit. Det er ikke noe garanti for at jeg klarer det, men jeg skal gi alt. Også er jo målet selve turen og naturen underveis.
Barnas ja
Det var et avgjørende punkt for å gjennomføre turen at barna på 12 og 14, samt moren deres, sa ja.
– Hun eldste var litt glad, fordi hun fikk nøkkel til huset og kan bruke det litt med venner mens jeg er borte. De er vant til at jeg er borte på Nordsjøen, så jeg tror det skal gå bra. Og så skal jeg møte dem minst to ganger underveis på turen.
For når han kommer sørover og vinteren slipper taket, skal han bytte ut pulk og ski med fjellsko og tursekk. Det ligger ferdig pakka hos foreldrene, som kommer for å møte ham når han trenger bytte bagasjen fra vinter til sommer.
Fram til da finner du Sinnes et sted i villmarka. Enten i fart med ski på beina, pilkende etter fisk på en innsjø eller i teltet eller i en av turistforeningens hytter i Sverige eller Norge.
