petter@lomedia.no
Jeg tror det var andre eller tredje arbeidsdagen min. Jeg var i hvert fall helt ny og i helt nye og rene arbeidsklær uten en flekk. Da var det et glass til en inspeksjonsluke som var knust, og vi hadde ikke noen reserve. Det var i en brytningstid der vi fortsatt henta glassene selv, og ikke fikk det tilsendt. Jeg fikk i oppgave å dra og hente glass hos en glassmester som ligger litt lenger bort i Lillestrøm. De tenkte nok at jeg hadde bil eller noe sånt, men det hadde jeg jo ikke. Derfor gikk jeg rundt i disse flotte og helt nye arbeidsklærne mine og følte meg som en nisse der jeg gikk.
Så kom jeg inn dit med litt krummet rygg og veldig forsiktig stotret jeg fram «Jeg skulle henta noen sånne glass, jeg». De eldre karene som jobba hos denne glassmesteren, følte jeg at bare så rett gjennom meg. Men jeg fikk med meg glassene og gikk hele veien tilbake også.
Da jeg kom tilbake på fabrikken spurte de «Å, du har ikke bil, nei?», for det trodde de jo at jeg hadde. Men jeg hadde gått og brukt halvannen time på å gå begge veier og på å vente litt hos glassmesteren før jeg fikk med glassene. Så det var første møte med Dynea, eller Dyno som det het den gangen. Det var i 1996, og jeg var 21 år. Jeg følte meg som en grønnskolling og som en konfirmant, slik mange sikkert føler seg når de er nye i arbeidslivet.
Jeg var ikke helt ny i arbeidslivet, så derfor skjønte jeg det var litt flaut å gå rundt i arbeidstøy som det ikke var en eneste flekk på. Det er jo litt på samme måte som når du møter folk på fjell- eller skogstur og de har alt flunkende nytt fra topp til tå; Det er tydelig at det er folk som aldri har gått tur i fjellet før eller at dette ikke er noe de gjør så ofte. Det blir tydelig at «han der har ikke jobba før», og at det ser ut som du kommer rett fra skolen. Det er en flau følelse som man ikke er forberedt på som ung. Men hvis jeg faktisk hadde kommet rett fra skolen, tror jeg ikke at jeg hadde skjønt det og heller ikke blitt flau.
Det var kanskje litt ekstra pinlig for min del siden jeg kommer fra Lillestrøm og risikerte å møte folk jeg kjente langs veien. Men du lærer jo noe av sånne ting da. For da veit man hva man ikke setter nye folk til å gjøre. For på dag to eller tre, kan man ikke si at man ikke ønsker gjøre noe heller. Så når jeg nå har fått ansvar for nye folk i bedriften, behandler jeg ikke dem på samme måten. Det var kanskje litt vanligere før i industrien at man gjorde sånne ting.
