petter@lomedia.no
Våren 2021 hadde Kenneth Hovland mye skallebank. Han var svimmel og kvalm, og det ble bare verre og verre. På sitt dårligste våkna han hver morgen og spydde før han skulle på jobb.
I august klarte han ikke mer og hos fastlegen fant de ut at begge trommehinnene hans var sprukket.
Oljearbeideren ble sykemeldt, fordi du ikke kan fly helikopter med sprukne trommehinner. I tillegg ville fastlegen ta MR av deler av hodet for å sjekke krystallene i øret.
– Da sa jeg at han bare skulle ta hele hodet når vi først var i gang, for det var noe som var feil, og vi måtte finne ut av det, forteller han.
Det de fant skulle snu livet hans på hodet og gjøre framtida usikker.
«Dessverre ikke kurabel»
Underveis i intervjuet kommer det jevnlig myke babylyder gjennom veggen som skiller kjøkken og stue. Kona Katrine er nemlig barnevakt for deres åtte måneder gamle barnebarn.
Livet med et spedbarn i huset står i sterk kontrast til det Hovland så for seg for to og et halvt år siden. På MR-bildet fant legene en svulst som var 3 ganger 9 centimeter. Altså på størrelse med en tennisball.
Da var han forberedt på at han kunne tape kampen mot kreften. For prognosene var ikke bra i «det heila», forteller han i det han finner fram et brev undertegna en sykepleier ved Stavanger Universitetssykehus. Der beskriver hun kreften hans som «dessverre ikke kurabel».
Men de fikk fjernet «tennisballen» og én måned etter var han i gang med cellegift og stråling. De første av totalt 33 strålebehandlinger og seks kurer med cellegift. Siste kur hadde han i august 2022, og i løpet av det drøye året ordnet han mye.
– Jeg måtte gjøre noe for å få tida til å gå. Så var det også for at det ikke skulle stå igjen mye for kona og familien hvis jeg skulle bli borte.
Han pussa opp badet, ordnet hagen på nedsiden av boligen og støpte ny trapp og parti foran inngangsdøra.
Fra legene fikk han beskjed om å holde seg i litt aktivitet – for eksempel hente posten hvis han orket. Å jogge tre kilometer på cellegift var langt fra det leger og sykepleierne så for seg var mulig, men det gjorde han.
Et år med venting
Krefttypen Hovland fikk er uvanlig med kun åtte andre registrerte tilfeller i Norge. I tillegg har svulsten vært veldig saktevoksende – kirurgen antok den hadde vokst i 15 år.
Men selv om han har fjerna den og ikke har noen kreftbehandling lenger, vil han aldri bli klassifisert som kreftfri siden det ble kategorisert som grad 3. Nå går han til halvårlige sjekker av hjernen i tilfelle han skulle få tilbakefall.
Når du opereres i hjernen er det mange mulige komplikasjoner. Hovland har blant annet mista følelsen i mesteparten av det ene beinet sitt.
– Jeg er i mye bedre fysisk form nå enn jeg kan huske at jeg noensinne har vært. Jeg må konsentrere meg mye mer for å snakke og koordinere, men det går bedre.
En relativt vanlig komplikasjon ved hjernekirurgi er epilepsi. Det kan du ikke ha hvis du skal få helseattest og lov til å jobbe ute i olja. Hovland ble feildiagnostisert med et epileptisk anfall da han gikk på cellegift.
Derfor måtte han vente et år etter han var ferdig behandla for kreften, og uten noen epileptiske anfall, for å kunne få tilbake helseattesten.
Klubbstøtte
Hovland har jobbet i KCA Deutag som assisterende optimaliseringskoordinator siden 2019. Arbeidet hans handler om logistikk for å få dekk og boredekk til å fungere bedre sammen. Det har vært et mål hele veien å komme tilbake i jobb og til samme stilling.
– Jeg mista synet av det underveis. Da har helseutvalget i bedriften og hun som sitter i stua vært en stor pådriver, forteller han og vrir hodet i retning kona Katrine.
Helseutvalget har han hatt jevnlige møter med for å oppdatere og for å få heiarop og mot til å fortsette. I tillegg har han hatt mye kontakt med klubbleder Kristian Enoksen i Moduklubben i bedriften.
– Jeg har vært så imponert over Kenneth og hans enorme overlevelsesinstinkt. Det har vært ganger etter jeg har snakket med ham der jeg har måttet ta en pust i bakken, fordi jeg har lurt på hva han er laget av og hvor positiv han har vært hele veien.
Etter et år som sykemeldt fikk han permisjon fra jobben i stedet for oppsigelse. Og han fikk innvilga forsikringsordninga «Loss of licence», som kun gis dersom legen ikke tror du vil få tilbake helseattesten inne rimelig tid.
– Bedriften kunne valgt å si ham opp basert på papirene han hadde, men det handler om at det var et lite håp, forklarer klubblederen Enoksen.
To år etter MR-bildene fikk han tommel opp fra legen og helseattestet tilbake.
HJELP: Hovland er veldig takknemlig for hjelpa og tilrettelegginga han har fått av klubbleder Kristian Enoksen og resten av helseutvalget i bedriften. Uten dem og støtten hjemmefra, hadde han ikke vært tilbake i jobb nå, mener han selv.
Petter Pettersen
Tilrettelegging
Gjennom hele perioden Hovland har vært borte fra jobb har det vært god kontakt med arbeidsgiveren, ifølge HR-sjef Mona Wolff for KCA Deutag i Norge.
– Det er en stor glede for oss alle at Kenneth er frisk igjen og tilbake i arbeid offshore. Den gode dialogen og hans åpenhet har hatt stor betydning for at vi i fellesskap har funnet gode løsninger.
Hun forteller videre at de prøver å legge til rette så langt det er mulig for at ansatte som er lenge borte med sykdom, får komme tilbake i jobben. Også når de er borte i over et år.
Målet for bedriften er å ha systematisk oppfølging og at de har gode rutiner for å ta vare på de som er sykemeldt. Det partssammensatte helseutvalget blir da viktig for at de sammen finner best mulig løsning for den ansatte, skriver HR-sjefen.
– Fortsatt uvirkelig
I oktober i fjor venta han på Flesland heliporten for en ukes jobbing ute. Siden har han vært på hver tur i 2-4-rotasjon. I april i år starter han i sin nye faste rotasjon.
– Det er fortsatt uvirkelig, men veldig befriende. Folk lurte på hvorfor jeg ville tilbake til jobb igjen. Men det å delta og føle at du kan bidra med noe er viktig for et menneske. Og i morgen eller ved neste MR-bilde kan jeg få en kontrabeskjed.
Selv om han ikke kan stemples som kreftfri og må til sjekk hvert år framover, er det ingenting som nå stopper 43-åringen fra jobben i Nordsjøen. Ikke engang en tennisball i hjernen.
